Funksjonalisme
( 1930 - 1945 )
Funksjonalismens
idealer er enkelhet og saklighet.
I
denne perioden spilte fagutdannede arkitekter langt større
rolle for den alminnelige bygningsproduksjonen enn tidligere. De
hadde studert stilen ved høyskolene ute og hjemme, eller oppdatert seg gjennom
studiereiser og tidsskrifter.
En
avgjørende forutsetning for funksjonalismen er nye materialer og
konstruksjonsmåter. De nye materialene er jernbetong og store glassflater.
Det
var blitt praktisk og
økonomisk mulig å fremstille
store glassflater. Nå lå det en
utfordring i å utnytte materialene og mulighetene de gav til å skape nye former.
Med
betong kunne man konstruere gulvplan over hverandre, båret bare av tynne søyler
og dragere. Veggene mistet sin konstruktive betydning.
Veggene
kunne få en
sammenhengende rekke vinduer, eller vinduer kunne sløyfes helt.
Slike effekter hadde man
tidligere ikke hatt til rådighet. Ikke rart at brede, lave vinduer ble et så
populært motiv i byggeskikken!
Funksjonalismen interesserer seg for virkningene som oppstår når volumer av
ulik størrelse og form kombineres. Volumenes ubrutte flater får skjønnhetsverdi
i seg selv.
Bygningene settes sammen av klare geometriske volumer: Kasseform, sylinder,
halvsylinder. Hvert volum bør ha sin egen funksjon.
|
